Videre vekst i Rygge var ikke mulig, men Moss Kommune tilbød en tomt på Kambo. En tysk arkitekt ble inspirert av de runde fjellknattene og tegnet flere bygninger uten rette vinkler. Bygninger som skulle gi vekstrom for individualiteter og ikke A-4 mennesker. Med høye renter og små inntekter mente mange at et slikt prosjekt var umulig, men med stor innsats fra alle involverte, lot det seg likevel gjennomføre. På Kambo kom det videregående trinnet også i gang. Uten eksamen og karakterer fortsatte Steinerskoleelever videre på universiteter og høyskoler. Deres fyldige vitensbyrd ble vurdert av en komité. I dag får elevene også et karaktervitnemål.

Flere undersøkelser har vist at Steinerskolelever har fordelt seg på alle typer yrker og at de ofte fremhever seg ved sin selvstendighet og kunnskapsbegeistring.

Mye har gått bra i disse 30-årene, men det har selvsagt ikke vært uproblematisk. Steinerpedagogikken stiller store krav til lærerne både når det gjelder kunnskaper, egenutvikling, arbeidsinnsats og evne til å samarbeide med kolleger, foreldre og elever. Men Steinerskolelærere er vanlige mennesker, som ikke kan annet enn å gjøre sitt beste. De har fått utrettet mye, men det har også vært situasjoner hvor de ikke har strukket til. Ikke alle utfordringer er blitt løst på en best mulig måte. Det er oppstått konflikter og noen har til og med havnet i avisen. Steinerskolen kan derfor ikke beskrives som et paradis hvor alt har vært bare bra, men det har vel heller ikke vært meningen. Steinerskolens vesentligste funksjon er at den har vært en kontinuerlig bestrebelse på utvikle elevene som kunnskapsrike, frodige og selvstendige mennesker. Intensjonen har vært å ivareta og videreutvikle barnets hjertevarme og fantasi gjennom de 12 skoleårene. Metoden har vært å gi en kunstnerisk undervisning ikke bare i kunstfagene, men også i de mer teoretiske fagene.

Helt til det siste har skolen vært ledet ut fra et republikansk prinsipp. De ansatte byttet på å være ledere og fordelte ansvarsoppgaver seg i mellom. De senere års krav til offentlig rapportering, stram økonomistyring og juridisk kunnskap, gjorde det nødvendig å ansette en administrativ ledelse. Forhåpentligvis vil en slik ledelse frigjøre krefter til det pedagogiske utviklingsarbeidet.

Rent ytre sett kan det se ut til at den offentlige skolen har tatt opp i seg flere av Steinerskolens ideer som periodeundervisning og større vekt på kunstneriske fag. Men en hovedforskjell mellom den offentlige tenkemåten og Steinerpedagogikken er at norske undervisningsministere tror de kan skape en god skole ved stadig nye reformer og direktiver. Forutsetningen for Steinerskolens videreutvikling er et fritt åndsliv. Det vil si at en god skole bare kan skapes av engasjerte og bevisste lærere. I forbindelse med Kunnskapsløftet kan det virke som om myndighetene ønsker større detaljstyring av Steinerskolene. Staten kan selvsagt sette opp målsettinger, men hvis disse blir for detaljerte, undermineres lærerens egen ansvarsfølelse og kreativitet. Lærerne får dermed mindre mulighet til å være forbilder for elevene, og det kan være alvorlig i en tid hvor nettopp ansvarsfølelse og kreativitet er viktige egenskaper for dem som skal møte de store utfordringene som er forbundet med global oppvarming og urettferdig fordeling av jordas ressurser. Vi som arbeider i Steinerskolen ser det derfor fortsatt som en viktig oppgave å utvikle denne skolens egenart.