Påskehilsen fra alle oss på Steinerskolen i Moss!

Jeg fikk lyst til å dele noen ord om den forunderlige påskeharen og –eggene. Friedel Lenz har skrevet boken «Bildsprache die Märchen (1973)» der hun presenterer sine tanker om eventyrenes billedspråk. Boken regnes i dag som en klassiker av antroposofiske utgivelser. Lenz begrunner på sin måte eventyrenes plass i steinerpedagogikken, men hun viser også hvordan eventyr kan ha mer åndelige perspektiver. Det forklarer kanskje hvorfor eventyrene overlever generasjoner og fremdeles er til glede både liten og stor, ung som gammel? 

Hun har også utgitt en liten bok om årstidsfester med barn, «Mit Kindern Feste feiern», og her gjengis teksten om Påskeharen, tidligere utgitt i Steinerbladet (tidl. Tidsskriftet Steinerskolen) i 1980.

 

Påskeharen 

av Friedel Lenz

Påskeharen, hva betyr den for barn av idag? Hvem ser den hoppe gjennom skogen eller over et jorde, eller haste gjennom småbuskene i havene, eller, i det minste, se halesvansen forsvinne rundt et hjørne? Hvem finner idag et eller annet sted i mosen, mellom spirende knopper eller i de grønnende strå et varmt, rødfarvet egg? Stakkars barn i storbyen, som i beste fall kan lete mellom blomsterpottene i vinduskarmen eller på balkongen, og håpe at haren i løpet av natten har kunnet komme seg inn gjennom det åpne vinduet eller brevsprekken i døren og funnet det lille redet laget av grønn papirull!

Da vi var barn fantes det fremdeles harer, vi hentet daglig frisk mose og bygget bløte reder hvor vi la "harebrød" - ethvert brunblomstrende vårgress, som haren elsket å spise - og gikk derfra med bankende hjerte og skyndsomme skritt, for den likte ikke å bli sett. Og - fremdeles er den på flukt og ikke til å fange. Akk - og frykten for at en jeger skulle se den og sende hunden efter den! Men jegerne forsikret oss at de ville ikke forveksle den med andre - de ville gjenkjenne den og la den i fred! 

Og på Skjærtorsdag da vi hadde funnet et egg i redet som ga oss sikkerhet for at dette redet ville bli fylt når påsken kom; da samlet alle barn seg på en liten bakketopp i nærheten. Der holdt to og to fast i hverandre og rullet ned bakken. I bunnen snurret verden rundt og fjellene omkring sto på hodet, og når man reiste seg, visste man ikke hva som var oppe eller nede. Det var vår før-påske.

Den gode hare, som ikke gjør noe dyr fortred, er en planteeter og en gnager. Den gir aldri lyd fra seg, uten ved dødsfare og selv da skriker den ganske svakt. Hus har den under hver busk, matlageret ligger noen ganger her og noen ganger der, hele naturen er dens hjem. Man sier at den, på grunn av sin fruktbarhet, er blitt urbildet for vårens "eggleggende" Påskehare, men andre dyr er meget mer fruktbare, for eksempel musen. Haren har en overordentlig god hørsel, den er "bare øre" - vår lille mester Langøre. Synet er til gjengeld svakt, ja man sier sogar at haren sover med åpne øyne. Tallet på dens fiender er stort. Både jeger og hund er efter den stadig, men ser haren en forfulgt kamerat som er utmattelsen nær, da blander den seg i jakten og narrer hundene slik at den andre kan komme seg i sikkerhet. Slik redder den sin broder. Alle disse egenskapene er det, og særlig den siste, som gjør haren til symbol og til noe edelt og betydningsfullt.

Når mennesket blir så godt at det ikke gjør noen fortred; når det blir så lydhør i sitt indre at det kan høre stemmer og forstå et sprog som den sløve ikke hører; når det gjennomskuer alt med et klarsyn (verdensklarsyn kaller Richard Wagner denne tilstand) , og når det til sist blir så uegoistisk at det setter inn sitt liv for sin broder, da ligner mennesket haren. Det er ikke lenger et egoistisk Jeg som i første rekke tenker på seg selv, men det er blitt et uegoistisk-kjærlig Jeg. Et slikt Jeg må hele tiden øve vaktsomhet, for det må erkjenne det annet Jeg og iaktta alt av ondt og godt, og stadig være på vakt. Mennesket blir på en måte ikke lenger så bundet av sted og hjem, Jorden blir dets fedreland og alle mennesker dets brødre. Men på denne måte får mennesket også sine forfølgere, for det finnes fortsatt makter som ikke vil det gode.

At haren ble Påskehare, er kronen på denne imaginasjon. Egget inneholder liv, er blivende liv. Når haren bringer egget, så er det ikke med dette ment det fysiske livskim og den naturlige livsutvikling, men heller er det ment den høyere livskim, bevisstheten om vårt evige, stadig fornyende, alltid higende Jeg. I denne betydning blir ofte egget fremstilt på antikke sarkofager og gravstener.

Dette er hovedtrekkene hvorfra bildet av Paradishaven med egget stammer. Uegennyttig kjærlighet og oppstandelseskraft - dette hemmelighetsfulle som skjer den første påskemorgen i menneskehetens historie - det er dette vi kan bringe barnet en fornemmelse av gjennom tradisjonen med Påskeharen. 

Riktignok kan den skjønne skikken drukne i et hav av sukkertøy som blir gitt til barna. Bare formen minner om egget. I det senere har sogar påsken begynt å bli en gavefest. Den første sykkel, sandspade eller bøtte - dette er gaver som kan komme med påskeharen. Jo mere den bringer, jo fattigere blir barnet fordi en vidunderlig sannhet fordunkler seg. Man skulle bare gjemme bort noen få ekte farvede egg og legge dem på bordet i et lite rede av mose når påskemorgen kommer. Eller i et lite fat med en håndfull spirende havre omkring, samtidig som man forteller om Påskeharen som streifer gjennom skog og over jorder uten hus noe sted og alle steder, og legger sine farvede egg - og ikke glemme å fortelle at den gode haren ofrer livet sitt for sine brødre. 

 
Riktig god påske!

Beste hilsen fra
Kompetansegruppen for kultur
ved Anne Bente Ulfsrud